Det er ettermiddag i barnehagen og vi er ute. Sola skinner, men det blåser kaldt og jeg har tatt på meg en tykk jakke for ikke å fryse. Nede ved dumpehuska får jeg se to gutter, Emil og Lars. De dumper ivrig og fort. De er begge litt tynnkledde med jakkene åpne, som flagrer i vinden. Jeg går mot dumpehuska for å snakke med dem.
Hei sier jeg ,dere har litt lite klær på dere?
Vi har fått lov av Elisabeth sier de i kor.
Ok, sier jeg, men fryser dere ikke? Jeg måtte ha på meg boblejakken min jeg for jeg syns det blåser så kaldt.
De stopper farten og ser på meg. Så sier Emil: Hør her Unni, vi barn er mye tettere enn dere voksne.
Og dessuten når dere blir gamle så vokser liksom skjelletet ut gjennom huden. Han gestikulerer med armene og viser meg hvordan, med hele kroppen.
Og Lars tilføyer : Å så får dere sprekker i huden...
Et ordtak sier : at det er fra små barn og fulle folk man får høre sannheten:)
